Arne går mot døra   Tenker tanker han har tenkt tusen ganger fra før av   Er som vanlig kledd i svart   Et blekt, blekt ansikt med en matchende bart      En matchende bart      Trappa virker jævla lang   Arne nynner på en depressiv sang   Nede venter nok en dør   "Før jeg når den", tenker Arne, "er jeg sikker på jeg dør"      "Hva er meninga med livet", grubler Arne?   Men stakkars før han finner svaret, snubler Arne   Trappetrinn på trappetrinn, han brekker stadig ben   Og vips, der knustes ansiktet, nå æ'kke Arne særlig pen      Nakken brekker med et tørt, sprøtt knekk   Og hjernen tyter ut av en diger sprekk   Begge øya spretter ut   "Å nei", tenker Arne, "jeg ser ikke ut!"      Arne var en stjerne som ble nektet å skinne   Men han lever for alltid i en sang   Fordi et lite barn på fire hadde gleden av å finne   Et mishandlet lik i en trappeoppgang      Arne fikk ei lov å leve   Men om en stakkars, liten unge på bare fire år   Sa psykiateren stille, "han får sjelelige sår"   Men barnet bare smilte, "det var bedre enn på TV!"      "Det var bedre enn på TV!"