Som pust gjennom kulde mot vake sanser  en trekk over trekledd golv  En nattpyre våkner og hveser og danser  Hun har varmen i sin vold    Ild i tørre kvinnehender  Røde flammer til en brann  Pyren skriker, flammen tenner  Sprer seg fra en sprukken hand    Pyren forsvinner fra lyset og varmen  som spinkel, støvgrå skygge  Pyren er fryd, hysteriet og harmen  gir Underjord ære og hygge    Pyren har varslet den ondskap hun førte  Den smerte hun har voldt  Tilbake står intet av det hun berørte  med flammene som hun holdt