En sigende tåke  hang i slørete strimler  langs bergveggens kam  Et øde frostrike lå  for mine bare føtter  spir av is, is av livets kilde    Langt borte, bakom fjerne skrik  langt borte, som fra en gammel drøm  hvisker en sorgelig stemme  gråter en forlatt stillhet    Alle porter bak ham stenges  alt er frossent og dødt  Skodda siger over land  inn fra øde hav    Mørke omriss tårner seg opp  skjult i tåkedisen  (kulde, ingen sang)  Det dunkle slottet Moria  ruver drott mot himmelen  (frost, kan ei fryse)    Jeg løfter hendene  opp mot blanke spir  øynene trøtner, jeg siger på kne  kulden, min sjel den frir    Vest, over breen  Det siste solgull på norske fjell  synker i dyp en grav  Ser det siste lyset  forsvinne ned i isriket  Fullmånen stiger over meg  stridende inn i herredømmet  til den døende sol  som blir blekere og blekere    Den store lampe slukkes så stilt  natten følger på kveld  Dysterhetens rike venter der  i mørkskodda, over et gjel    "Dauden kjem"