Gjennom tideløse morkne drømmer   I fuktig høstvind ober landstrakte vidder   Mot Sorias fjellheim   Kommer jeg, en fandens ridder      Glatt er runen på det høye fjell   Gnidd vekk av regn og vind   Dragende kraft av ondskap lurer   Her ved trollheims muldne grind   Fortumlet av dette mørke byggverk   Med røvet gull fra lyets pakt   Brukt som spott til å senke   Deres murer      Vi grunder over dette riket   Så vakkert fylt med tideløs skumring   Som en stjerne i tomsindighetens juv   Det bringer frem en nattlig mimring   Over tanker fra en vissen tid      Drott til himmels er det reist   Av tidens endeløse svarte minner   Stormblåst ut av det sorte indre      Har bergflint rullet fra mo til kneist   Undring og angst samler seg i natten   I mørket som ruver om spiret   For ingen dag kan veien hit   Intet lys kan luske frem      Der sorg har beseiret alle gleder   Og bygd et land på menneskets jord   Fylt med isklad prakt og heder