Minnenes ekko stiller timen   Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra   Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker   Men endelig få lengselen slukket - Etter å dra      Drakk jeg for meget av livhåpets krus   Tok jeg gledens forfengelighet for gitt   For min strid mot tomhetens smerte - Denne dødsangstens rus   Er det eneste ene igjen - Som er mitt      I min ensomhet vet jeg likevel   At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv   Derfor er jeg rolig når   Repet strammes rundt min nakke      Stumme vitner kan ei gi trøst   Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte   Det landet av fortapelse   Jeg egenhendig skapte      Denne intense dragning mot dødens portaler   En vandrende studie i gråtkvalt messe-noir   Behersket siden tidenes morgen   Men noe jeg aldri lot slippe taket - Var sorgen      I min ensomhet vet jeg likevel   At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv   Derfor er jeg rolig når   Repet strammes rundt min nakke