Stillhet uten sjel, uten ånd   Uten nærvær av noe slag   Er som etsende dråper fra himmelen   De skreller nådeløst av vår hud, vårt kjøtt   Og lar vårt indre ligge nakent som et åpent sår   Infisert av vår verden av forfall   Vi frykter dette regnet   Disse dråper som smaker av død   (Så har de da heller ikke makt til å lege det de avdekker)   Vi flykter inn i   Nærmeste ly av larm   (Og det blir vår bane)   Vi kjenner avmakt, men   Hvor søke råd?   Fornekter sannheten   -I oss selv er vi små   Frykten tar med tiden våre liv   De levende dråper når ei inn i vårt ly   Vi mister den skatt vi fikk i eie   Den fullkomne stillhet med nærvær fra det høye   Støyens sønn av morgenrøden   Vil til sist og smake døden